Akkusativ med infinitiv og akkusativ med presens partisipp i Ludvig Holbergs forfatterskap

5.1 See + null-infinitiv

Null-infinitiv i konstruksjoner med see i oversetningen finnes hos Holberg oftest med verb som uttrykker handlinger snarere enn tilstander. Eksempler er intransitive (enverdige) bevegelsesverb som gaae, fare, dantze, komme og løbe:

1. … og saaledes ilde udseende, at Hyrderne, som saae ham gaae iblant Buskene, toge ham an for et vildt Dyr. (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

2. … og han saae Guds Aand fare ned som en Due, og komme over ham. (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

3. Jeg saae hende i Gaar dantze og græde tillige, da kand jeg tencke tvende Siæle paa engang. (Den Vægelsindede, 1723)

4. Men der er min Mand, jeg er bange, at han saae mig dantze. (Mascarade, 1724)

5. Hør! Rabbi saae I ikke en ung Person med en Tiener komme her af Huset? (Mascarade, 1724)

6. Af Raseri man saae ham om i Stuen løbe … (Peder Paars, Første Bog, 1720)

Med null-infinitiv er stillingsverbene staa, sidde og ligge relativt sjeldne i AcI-konstruksjoner med verbet see i oversetningen. Alle de følgende eksemplene er replikker i skuespill, og det kan muligens tyde på at Holberg kan ha oppfattet dette som en talemålsnær uttrykksmåte:

1. Jeg var der inde i gaar, men i en anden Stue, og saae dem sidde alle ved et Bord, og Hosbond ved BordEnden. (Den Politiske Kandestøber, 1723)

2. En af de Madamer, som har giordt Visite i Dag, siger at hun saae en Karl ligge skiuldt i Barselstuen. (Barselstuen, 1724)

3. Hun soer mig til, at hun saae en ung Karl ligge under Sengen. (Barselstuen, 1724)

4. Der seer han hende staae, som en gemeen BorgerKone. (Don Ranudo de Colibrados, 1745)

I (14) har vi et eksempel med blive:

1. Nu saae man Himmelen af Liunild blive klar … (Peder Paars, Første Bog, 1720)

Transitive verb er sjeldne i AcI-konstruksjoner med persepsjonsverb i oversetningen, men i (15) kan vi se et eksempel på dette:

1. Mand seer jo u-mælende Beester holde af deres Unger, ja end ogsaa Tyrker og Hedninger af deres Afkom. (Jean de France, 1723)

Dette eksempelet skiller seg fra de andre fordi verbet see her har et annet semantisk innhold enn i setninger som beskriver direkte persepsjon. Her nærmer innholdet seg mer kognitive verb som vite, forstå, erfare e.l.

5.2 Høre + null-infinitiv

Ved verbet høre må vi skille mellom direkte og indirekte persepsjon. Jeg hørte deg synge og Jeg hørte at du sang uttrykker ikke nødvendigvis det samme (Lima 2024a, 131–135). Den første av disse to setningene forutsetter direkte persepsjon (tilstedeværelse), men dette er ikke er en forutsetning i den andre, hvor setningen kan referere både til direkte og indirekte persepsjon, altså enten noe man har opplevd selv eller noe som man har blitt fortalt av noen andre. Konstruksjoner med høre i oversetningen må naturlig nok referere til noe som kan oppfattes med hørselen, og verbene i infinitiv vil derfor kunne være f. eks. synge, tale, skrike, gråte osv., som vi ser i eksemplene under:

1. Jeg er bange, at hand hørdte mig tale. (Mester Gert Westphaler, 1723)

2. … det er ligesom jeg hørte ham siunge paa OrgelVerket … (Barselstuen, 1724)

3. … jeg har mare aldrig hørt hende tale ilde om Hosbond … (Barselstuen, 1724)

4. … han var ikke saa snart kommen op paa sin Sahl, førend jeg hørdte ham skriige Himmelhøyt; (Den Forvandlede Brudgom, 1753)

5. Ved hans Fødsel fortelles at være skeede underlige Ting, nemlig at man har hørt ham græde i Moders Liv … (Dannemarks Riges Historie. Tomus 2, 1733)

6. Jeg hørte ham aldrig spørge sine venner til raads … (Dannemarks og Norges Beskrivelse, 1729)

Setningene (16)–(19) er replikker i komedier, noe som kan tyde på at denne konstruksjonstypen ikke var uvanlig i dansk talespråk på 1700-tallet.

5.3 Finde + null-infinitiv

Konstruksjoner med finde + null-infinitiv er svært sjeldne hos Holberg, og det finnes bare noen få eksempler av denne typen. Verbet i infinitiv i (22) er svømme, men det uttrykker ikke bevegelse her (betydningen er heller ‘være badet i’, ‘være dekket av’):

1. Thi nogle af hans Venner brøde ind udi Kirken, hvor de fandt ham svømme udi sit Blod, og lode ham bringe udi Sikkerhed. (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

Det finnes ett eksempel med verbet ligge, fra komedien Uden Hoved og Hale i en replikk som blir uttalt av tjeneren Henrik:

1. … jeg fandt ham ligge paa Gulved med Taarene i Øjen, gandske forskrecket, som hand havde haft et Syn. (Uden Hoved og Hale, 1725)

I det samme skuespillet forekommer V-ende mange ganger med finde i oversetningen, og (22) og (23) fremstår som unntak i Holbergs forfatterskap. At det er nettopp tjeneren Henrik som bruker denne konstruksjonen med infinitiv i (23), kunne kanskje tyde på at denne bruken skal oppfattes som folkelig, men det er for få eksempler av denne typen til at det er mulig å trekke en slik konklusjon. Som vi skal se i 7.4, er V-ende standardformen i konstruksjoner med finde.

Ordbog over det danske Sprog (ODS) oppgir bruken av infinitiv i konstruksjoner med finde som typisk for hverdagsspråket, med noen eksempler fra 1800-tallet. I Holbergordbogen (HolbO) er det nevnt at konstruksjonen med finde + infinitiv eksisterer hos Holberg.

5.4 Sammenfatning

AcI med null-infinitiv etter verbet see hos Holberg finnes i hovedsak med bestemte typer verb i infinitiv. Det er først og fremst intransitive verb, og det ser ut til at bevegelsesverb som gaae, komme osv. er de vanligste verbene. Denne typen finnes både i prosatekstene og i komediene. AcI med null-infinitiv med stillingsverb som staae, sidde og ligge ser ut til å være mest vanlig i komediene.

Det finnes relativt mange eksempler med høre + null-infinitiv, men eksempler med finde i oversetningen er svært sjeldne i slike konstruksjoner. Det er ikke funnet noen eksempler med verbene observere, opdage, bemerke (bemærke), merke (mærke), skimte, møde, føle, kiende eller treffe (træffe) som opptrer med null-infinitiv.

6.1 See + at-infinitiv

Etter verbet see finnes det relativt mange eksempler med at-infinitiv, først og fremst i prosatekstene, men fenomenet eksisterer også i komediene. Det finnes eksempler med intransitive bevegelsesverb som gaae, som i (24)–(26), eller komme, som i (27)–(28):

1. … da Kong Wenceslaus kort derefter saae ham at gaae i dybe Tanker og grundende paa SlotsPladsen, kaldte han ham til sig … (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

2. En nyelig ankommen Americaner til en Europæisk Stad saae engang, da han stod ved en Kirke-Dør, Folk at gaae med Kaarde ved Siden ind udi Kirken: (Moralske fabler, 1751)

3. Thi, da det kort derefter saae en Oxe at gaae sig forbi, sukkede det paa nye og sagde: (Moralske fabler, 1751)

4. … og see deres Skibe, i steden for med en KornLadning, at komme igiennemborne og broderede med Kugler tilbage. (Dannemarks Riges Historie, Tomus 2, 1733)

5. Qvinderne, da de saae de korsede Christne at komme sig nær, myrdede deres egne Børn. (Den jødiske Historie, Tomus II, 1742)

Stillingsverbene ligge, sidde og staae kan også opptre med at-infinitiv:

1. … at see deres i HobeTal at ligge slagne, og deres Approcher ruinerede. (Dannemarks Riges Historie. Tomus 3, 1735)

2. Efterat David havde havt den Glæde at see sin kiæreste Søn, som Forjættelser vare giorte, at sidde paa den Kongelige Throne … (Den jødiske Historie, Tomus I, 1742)

3. … thi man seer der BorgerKoner undertiiden den heele Dag at staae i deres KramBoder … (Den berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse, 1737)

At-infinitiv finnes også med en god del andre verb, stort sett intransitive, slik som i (32)–(35):

1. Jeg saae der nogle at græde, andre at lee, nogle at skieldes, andre at snorke og nyse efter musicalske Noder og Tact. (Epistler, Tomus IV, 1750)

2. Det salte Hav man saae forfærdeligt at bruse … (Peder Paars. Første Bog, 1720)

3. Det er rart at see en saa ærbar Mand at dandse. (Plutus eller Proces imellem Fattigdom og Riigdom, 1753)

4. … thi fra den Tiid jeg er bleven angreben af Podagra, haver ingen seet mig at dantse. (Moralske fabler, 1751)

Eksempler med at blive og at være finnes også:

1. … ikke skulde see deres Lande at blive deres Allierede til Bytte … (Dannemarks Riges Historie, Tomus 2, 1733)

2. … hvorudi hun nu saae sig at være bedragen. (Heltindehistorier, Tomus II, 1745)

Det finnes i tillegg noen få andre eksempler med see sig + at blive/at være, som hun saae sig derved at blive indviklet udi adskillige processer. Her har verbet see et semantisk innhold som ikke uttrykker direkte persepsjon, og kan snarere oppfattes som noe i nærheten av et kognitivt verb, som forstå, erkjenne, erfare, oppleve, oppfatte, konstatere e.l.

Eksempler med transitive verb i infinitiv finnes også, men det er svært få av dem:

1. Strandmogen, da den saae Ræven at giøre et stort Nederlag paa Høns, Giæs og Ænder, sagde den: (Moralske fabler, 1751)

Som vi ser, finnes det mange eksempler på at-infinitiv etter verbet see, men det er viktig å legge merke til at denne konstruksjonstypen er vanligst i Holbergs prosatekster. I komediene er det færre eksempler av denne typen.

Når vi sammenligner AcI med null-infinitiv og AcI med at-infinitiv, kan det umiddelbart være vanskelig å oppdage noen semantiske eller syntaktiske forskjeller mellom dem, slik vi ser i følgende eksempelsetninger:

1. Men der seer jeg een komme, mon det er han. (Erasmus Montanus, 1731)

2. Men der seer jeg een af Raadsherrerne at komme. (Plutus eller Proces imellem Fattigdom og Riigdom, 1753)

3. Men der seer jeg Republiqven at komme med Pernille. (Republiqven eller Det gemeene Beste, 1754)

4. Men der seer jeg een komme! (Republiqven eller Det gemeene Beste, 1754)

5. Der seer jeg een at komme. (Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land, 1788)

6. Men jeg seer dem at komme ud igien. (Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land, 1788)

7. Men der seer jeg de gode Qvinder komme. (Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land, 1788)

Eksemplene (39)–(45) er replikker i komedier. Handlingen i Erasmus Montanus foregår i Holbergs egen samtid, og replikken i (39) er det Nille som uttaler, og vi kan dermed anta at denne uttrykksmåten med null-infinitiv skulle kunne representere alminnelig dansk dagligtale blant uopplyste mennesker på 1700-tallet. I komedien Plutus foregår handlingen i antikkens Hellas, og her brukes at-infinitiv ganske konsekvent, og det finnes flere eksempler enn det som er nevnt i (40) (Men der seer jeg den gode Timotheus at komme; Men der seer jeg Diogenes at komme rullende med sin Tønde; der seer jeg Plutus at gaae frem og tilbage med aabne Øyne uden Ledsager). Disse setningene uttales av forskjellige personer (Plutus, Davus og Diogenes). I komedien Republiqven er det to forskjellige personer som uttaler (41) og (42). De tre replikkene (43)–(45) fra Sganarels Reyse uttales av tre forskjellige personer.

En mulig forklaring er at det er stilnivået som avgjør om null-infinitiv eller at-infinitiv brukes. Når representanter for det brede lag av folket i Danmark i Holbergs samtid uttaler replikker, er det med null-infinitiv, som i (39). Når handlingen er lagt til antikken, eller når personene er filosofer eller på annen måte fremstår som opplyste og latinkyndige, bruker de at-infinitiv. Helt konsekvent er dette riktignok ikke, og det finnes unntak, men vi ser tydelige tendenser til dette i komedien Republiqven. Den som uttaler replikken i (41) er Leander, mens (42) uttales av tjeneren Henrich, og de to personene er representanter for ulike sosiale lag. I tillegg finnes det eksempler der Pernille, som er tjenestepike, bruker AcI med null-infinitiv (Men der seer jeg een komme). Henrich og Pernille foretrekker altså AcI-med null-infinitiv, mens de andre personene foretrekker at-infinitiv.^[2]

I (39)–(45), når verbet i oversetningen viser til direkte persepsjon (see), og verbet i infinitiv er et bevegelsesverb som komme, er det ikke åpenbart at det finnes tydelige semantiske eller syntaktiske forskjeller mellom AcI med henholdsvis null-infinitiv og at-infinitiv.

Et annet spørsmål som dukker opp her, er hvordan AcI med at-infinitiv forholder seg til det som Boye (2002, 55) kaller «dens forlæg, den latinske infinitivneksus». I latin fantes det ikke to forskjellige infinitivskonstruksjoner, men én infinitivskonstruksjon (uten infinitivsmerke) og én konstruksjon med presens partisipp (AcP). Da AcI med at-infinitiv oppstod i dansk som følge av påvirkning fra latin, kunne det tenkes at distribusjonen av de to AcI-konstruksjonene med persepsjonsverb kan ha vært slik at AcI med at-infinitiv fikk et semantisk innhold som ikke nødvendigvis måtte vise til direkte persepsjon, mens null-infinitiv måtte vise til direkte persepsjon (jf. Boye 2002, 55–57). Boye har muligens et poeng her, men (39)–(45) med verbet see i oversetningen og et bevegelsesverb i infinitiv, der alle eksempelsetningene ser ut til å vise til direkte persepsjon, kan ikke brukes som eksempler for å underbygge en slik hypotese.

Når det gjelder konstruksjoner med verbene blive og være i infinitiv, kan vi derimot se et mønster av denne typen. Hvis vi sammenligner (14), en setning med null-infinitiv (Nu saae man Himmelen af Liunild blive klar), med (36), med at-infinitiv (… ikke skulde see deres Lande at blive deres Allierede til Bytte), kan det virke som om den første av disse uttrykker direkte persepsjon, men at den andre ikke nødvendigvis gjør det. I andre eksempler som Hun saae sig at være bedragen må også verbet i oversetningen sies å ha et semantisk innhold som ikke dreier seg om direkte persepsjon, men som snarere viser til kognitive prosesser, og at-infinitiv vil derfor foretrekkes.

6.2 Høre + at-infinitiv

At-infinitiv forekommer svært sjelden i konstruksjoner med verbet høre i Holbergs forfatterskap. Det finnes bare noen få eksempler:

1. Man hørdte Marthe tit med Hiertens Suck at siige … (Peder Paars, 1720)

2. … at en Matrone eller Jomfrue skulde daane, naar hun hørte en ung Karls Navn at nævnes. (Epistler, Tomus III, 1750)

3. En vis Mand, da han udi et lystigt Selskab hørte ofte Guds Navn at nævnes, og Bibelske Sententzer at anføres, sagde han: (Epistler, Tomus V, 1754)

Replikker i komediene inneholder normalt ikke at-infinitiv av denne typen i konstruksjoner med verbet høre. Alle de tre eksemplene (46)–(48) må regnes som utpregede skriftspråkskonstruksjoner.

I (47) og (48) finner vi infinitivsformen nævnes i passiv, og det finnes eksempler på tilsvarende setninger med null-infinitiv hos Holberg, som i … at en Jomfrue skulle skielve, blusse, ja daane, naar hun alleene hørte en Mands Navn nævnes (Moralske Tanker, 1744), som til forveksling ligner på setningen i (47). Det er vanskelig å se noen semantisk forskjell mellom null-infinitiv og at-infinitiv her.

6.3 Merke (mærke) + at-infinitiv

Konstruksjonen merke (mærke) + at være er ganske utbredt hos Holberg, men hovedsakelig i prosatekstene:

1. … da han mærkede sin LeveTiid at være til Ende … (Den jødiske Historie. Tomus II, 1742)

2. Den unge Konge merkede, sit Timeglas at være udrundet … (Heltindehistorier, 1745)

3. … havde Audience hos Kong Friderik, merkede han Hans Majestet at være meget ophidsed mod de foreenede Provincier … (Dannemarks Riges Historie, Tomus 3, 1735).

4. … naar han merkede sig at være bedragen. (Den jødiske Historie, Tomus I, 1742)

Konstruksjonen finnes også med verb i passiv:

1. … Paulus Samosatenus, da han mærkede sine Vildfarelser at fordømmes udi Concilio, lovede han at forlade sin … (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

Det er ikke tilfeldig at denne konstruksjonstypen finnes først og fremst i Holbergs historiske tekster, og ikke i komediene. (49)–(53) kan alle regnes som eksempler på den latiniserende bruken av at-infinitiv som Høysgaard (1747) advarte mot.

Det har ikke vært mulig å finne eksempler med merke (mærke) + null-infinitiv hos Holberg, og eksemplene ovenfor med at-infinitiv skiller seg fra eksemplene vi har sett med verbet see i og med at stillingsverb eller bevegelsesverb ikke opptrer i infinitivsform her. Når verbet i infinitiv er være, brukes konsekvent at-infinitiv. AcI med at fordømmes forekommer bare én gang i Holbergs forfatterskap.

6.4 Finde + at-infinitiv

Det er svært sjelden at at-infinitiv brukes i konstruksjoner med finde. Denne konstruksjonstypen må først og fremst betraktes som latiniserende og fremmed i dansk-norsk talespråk. Det har bare vært mulig å finne ett eksempel av denne typen:

1. Kort derefter, da Joseph fandt sin forlovede Fæstemøe at være frugtsommelig, søgte han derudover … (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

I (54) kan finde forstås mer som et kognitivt verb enn som et persepsjonsverb (forstå, oppdage, merke, konstatere, erfare, få vite e.l).

6.5 Sammenfatning

Høysgaard (1747, 158–159) advarte mot konstruksjoner med AcI med at-infinitiv, og skrev at dette var «kun en latinsk Construction og sjelden got Dansk». Konstruksjonen finnes hos Holberg i prosatekstene, og i mindre grad i komediene, noe som er naturlig siden fenomenet sannsynligvis ikke var særlig utbredt i talespråket på Holbergs tid. I komediene finner vi dette fenomenet for eksempel når handlingen foregår i antikken, som i Plutus. Forskjellen mellom null-infinitiv og at-infinitiv ser altså først og fremst ut til å være avhengig av stilnivå.

Med verbet see i oversetningen (6.1), er det vanskelig å si at det er semantiske forskjeller mellom null-infinitiv og at-infinitiv når verbet uttrykker direkte persepsjon. Når det gjelder verbet høre i oversetningen, har vi sett i 5.2 at AcI-konstruksjoner er mulige med null-infinitiv, men svært sjeldne med at-infinitiv (6.2).

I 6.3 og 6.4 har vi sett eksempler på at-infinitiv med verbet være i infinitiv. AcI-konstruksjoner med være uten infinitivsmerke er ikke vanlige i moderne skandinaviske språk, men var mulige i norrønt, hvor man kan finne eksempler av typen Ek heyrð a hann sjúkan vera (Iversen 1973, 147). Denne konstruksjonen brukes «når det gjelder en ikke samtidig iakttakelse av handlingen», ifølge Iversen (ibid.), og ligner dermed på den latinske AcI-setningen Audio eum aegrotare (‘Jeg hører at han er syk’) (Sausy 2010, 258). Både den norrøne og den latinske setningen viser til indirekte persepsjon. Hos Holberg ser at-infinitiv ut til å være det vanligste i konstruksjoner hvor verbet i oversetningen ikke uttrykker direkte persepsjon. Når verbet uttrykker direkte persepsjon, kan både null-infinitiv og at-infinitiv brukes.

Vi kan si at det er noen forskjeller mellom eksemplene (23) (Jeg fandt ham ligge paa Gulved) og (54) (Joseph fandt sin forlovede Fæstemøe at være frugtsommelig). Den første setningen viser til direkte persepsjon, men det gjelder ikke nødvendigvis den andre. I den andre setningen må verbet finde ha et semantisk innhold som kan tolkes slik at Joseph har blitt fortalt at hans forlovede er fruktsommelig. Når verbet være opptrer i infinitiv i en AcI-konstruksjon hos Holberg, opptrer det alltid med infinitivsmerke.

Eksempel (15), hvor det brukes null-infinitiv (Mand seer jo u-mælende Beester holde af deres Unger), kan se ut som et unntak fra regelen om at null-infinitiv ikke brukes når persepsjonsverbet i oversetningen viser til noe som ikke kan beskrives som direkte persepsjon, som for eksempel til kognitive prosesser. Samtidig er det et poeng at (15) er en replikk i komedien Jean de France, uttalt av Magdelone, og kan representere en mer talemålsnær uttrykksmåte enn det vi ser i de eksemplene med at-infinitiv ovenfor som er hentet fra Holbergs prosaverk.

7.1 See + V-ende

Etter verbet see er konstruksjonen med V-ende vanlig, både i prosatekstene og i komediene. Det finnes flere eksempler med AcP enn AcI etter see i hele Holbergs forfatterskap. Det finnes særlig mange eksempler med stillingsverbene staae, sidde, ligge og hænge:

1. … da han saae et crucifix hængende udi et gemak … (Dannemarks og Norges Beskrivelse, 1729)

2. Men der seer Jeg Pernille staaende med nedslaget Hoved. (Den Forvandlede Brudgom, 1753)

3. Men der seer jeg en Portechaise liggende over ende, hvad mon det betyde? (Hexerie eller Blind Allarm, 1731)

4. … og han saae en Vogn og tvende Ryttere, een siddende paa et Esel, en anden paa en Cameel …(Heltehistorier, Tomus II, 1739)

I setninger av denne typen er det mulig å si at V-ende kan alternere med relativsetninger, altså adjektiviske leddsetninger (‘som hang’, ‘som staar’, ‘som ligger’, ‘som satt’). I eksemplene med V-ende kan partisippet ofte tolkes enten adjektivisk eller adverbialt, det vil si at det kan tenkes å kunne omformes som en adjektivisk eller adverbial leddsetning. Det er gjerne flere tolkningsmuligheter, som vi ser i de følgende eksemplene:

1. … en Skoeflikker, hvilken havde sin Boed udi Forstaden af St. Germain, hvor jeg ofte saae ham siddende at flikke gamle Skoe. (Epistler, Tomus V, 1754)

2. …en Cardinal saae ham staaende med Rædsel for GUds Domstoel … (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

3. Det var just den samme gamle Mand, som I saae nys her staaende. (Mascarade, 1724)

4. … da han en Freddags Aften kom til samme Flod, saae han den stille staaende … (Den jødiske Historie, Tomus II, 1742)

I (59) er det mulig å si at V-ende kan omformes som en adverbial leddsetning (Jeg så ham mens han satt …), selv om andre tolkninger også kan være mulige. I flere av disse eksemplene skulle man anta at det også hadde vært mulig å bruke infinitiv i stedet for V-ende.

Bevegelsesverb som gaae, komme, ride og stige forekommer som V-ende-former etter verbet see i oversetningen, men bare i noen svært få tilfeller:

1. … ret som jeg vilde gaae ind i Stuen, saae jeg den Karl gaaende forbi Porten …(Erasmus Montanus, 1731)

2. … Grækerne handlede ilde med dem, naar de saae nogen ridende. (Den jødiske Historie, Tomus II, 1742).

3. Da de saae ham kommende, besluttede de at skille sig af med den Drømmer, som de kaldte ham: (Den jødiske Historie, Tomus I, 1742)

Verbet stige i V-ende-form forekommer også, men bare én gang i hele Holbergs forfatterskap:

1. Da blev han udi Søvne vaer en Stige, som rakte op til Himmelen, og saae Engle stigende op og ned derpaa, … (Den jødiske Historie, Tomus I, 1742)

Transitive verb finnes i svært liten grad, og det har ikke vært mulig å finne mer enn noen få eksempler. I (67) har vi verbet offre uten direkte objekt, mens (68) har utfylling (direkte objekt):

1. … hvorpaa man saae en Qvinde med to nøgne Børn offrende paa et Altar og disse Ord. (Den jødiske Historie, Tomus II, 1742) (=‘som offret’)

2. Da Jeg gik ud paa Marken, saae jeg tvende Personer i usædvanlige klæder, havende 3 Matroner med sig. (Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land, 1788) (=‘som hadde’)

Akkusativleddet kan også stå etter V-ende, noe som er typisk for en latiniserende stil som vi finner i prosaverkene og i poetiske tekster:

1. Da han engang besøgte Laugmanden, og saae paa hans Stuegulv liggende udstrakt en Finlap, studsede han derved. (Epistler, Tomus II, 1748)

2. Da Kisten blev aabned, saae hun der liggende et deiligt Barn, som ved sin Graad syntes ligesom at tilbede sig hendes … (Den jødiske Historie, Tomus I, 1742)

3. Man derfor sovende i Retten hannem seer. (Critique over Peder Paars, 1722)

En friere ordstilling finner vi også i (72) og (73):

1. Hun svared smilende: de Døde, som du seer / For Fødder liggende, min Vredes Virkning er. (Metamorphosis, 1726, Første Bog)

2. Men jeg haaber, at jeg skal overvinde alle disse U-lykker, og at jeg inden en half Time skal see Leonora for mig paa Knæ bedende om Forladelse. (Mascarade, 1724)

Andre verb eller verbfraser som uttrykker en form for visuell persepsjon, og som i større eller mindre grad kan sies å være synonymer til see, finnes også i AcP-konstruksjoner hos Holberg. Eksempler er forestille sig, see sig (selv), blive var o.l.:

1. … forestiller os paa den første Side Kongen, endnu ung til Anseende, siddende paa sin Kongel. Throne … (Dannemarks og Norges Geistlige og Verdslige Staat, 1749)

2. … Persiske ReiseBeskrivelse fortæller, at en fornemme Hoffmand udi Solimans Tid saae sig altid leende udi Speilet, naar han kom fra Hove … (Heltehistorier, Tomus II, 1739)

3. … forsvandtes tilligemed den heele Stad, saa at jeg udi et Øyeblik saae mig staaende ved Udgangen af de underjordiske Boeliger … (Epistler, Tomus V, 1754)

4. Da han om Morgenen saae ud af sit Vindue, og blev Fanden vaer, siddende paa et Klokke-Taarn, sagde han: (Philosophus udi egen Indbilding, 1754)

I tillegg har vi et eksempel med verbet afmale, som her brukes i betydningen ‘vise’, ‘skildre’, ‘avbilde’, ‘gjengi’:

1. Admirable Comparaison tagen af Homero, som afmaler Agamemnon saaledes staaende for den Grædske Krigshær. (Peder Paars, Første Bog, 1720)

Verbet afmale forekommer relativt ofte i Holbergs skrifter, men opptrer ikke i AcI-konstruksjoner. Det vil kunne være mulig å omforme V-ende i (78) som en adverbial leddsetning (‘mens han står’).

7.2 Høre + V-ende

Det er svært få eksempler med høre + V-ende hos Holberg. Etter høre er null-infinitiv i all hovedsak det vanligste. Vi har bare funnet et par eksempler av denne typen:

1. thi da var det, ligesom een stak en Kniv i mit Hierte, og ligesom jeg hørede en Røst sigende: (Pernilles korte Frøiken-Stand, 1731)

I (79) kan V-ende ha samme funksjon som en relativsetning (‘som sa’).^[3] Et annet eksempel er (80):

1. To gange om Dagen gav han sine Undersaatter Audientz, og hørte dem staaende uden at trettes derved. (Heltehistorier, Tomus I, 1739)

   Dette siste eksempelet skiller seg fra (79), og en mulig tolkning her at V-ende-formen staaende refererer til subjektet i setningen (han) og ikke til akkusativleddet (dem). I så fall er dette ikke et eksempel på en AcP-konstruksjon.

7.3 Treffe (træffe) + V-ende

Det finnes svært få eksempler med treffe (træffe) som opptrer sammen med V-ende i Holbergs skrifter. Vi har ikke funnet mer enn to setninger av denne typen. (82) er hentet fra en tekst oversatt fra gresk.

1. De fuldbyrdede det Forsætt, da de traffe ham gaaende med Academiernes Lærere. (Den jødiske Historie, Tomus II, 1742)

2. … stødte Portnerne til Side, trængede sig ind udi Paladset, og der troffe ham liggende paa sin Seng. (Herodiani Historie, 1746)

Etter treffe er det naturlig med adjektiviske eller adverbiale leddsetninger, ikke substantiviske, og derfor er det ikke naturlig å erstatte V-ende med infinitiv verken i (81) eller (82).

Det er ikke funnet noen eksempler med AcP med møde i oversetningen i Holbergs tekster.

7.4 Finde + V-ende

I de aller fleste tilfellene der V-ende opptrer sammen med finde i oversetningen, brukes bare et fåtall verb i V-ende-form. Det dreier seg først og fremst om stillingsverbene sidde, staae og ligge, i tillegg til hænge (henge), sove og noen svært få andre verb. I hovedsak er det snakk om intransitive (enverdige) verb som uttrykker en tilstand snarere enn en handling (statiske verb). Når vi ser på de følgende eksemplene, ser vi at bruken av presens partisipp i hovedsak samsvarer med bruken i moderne dansk og norsk. Det finnes svært mange eksempler med verbene sidde, staae, ligge og hænge (henge) både i komediene og i prosatekstene, og vi tar bare med noen få av dem her:

1. Nu vil vi see, hvordan hand bær sig ad, naar hand vaagner op, og finder sig hengende. (Jeppe paa Bierget, 1723)

2. En liden Stund for den Tiid du fandt mig liggende halvdød paa Jorden. (Uden Hoved og Hale, 1725)

3. Alt hvad jeg kand love jer denne gang, er, at I skal om en Time finde mig staaende udi Vinduet af dette Huus. (De u-synlige, 1731)

4. De samme funde ham siddende paa Jorden med et Fad kogte Ærter. (Epistler, Tomus I, 1748)

Verbet sove er også brukt et par steder, men andre verb er svært sjeldne i konstruksjoner med finde. Det finnes ett eksempel med læse, og det er interessant å observere at læsende i (88) etterfølges av udi, noe som bekrefter det durative ved situasjonen:

1. … begav han sig til sine Disciple igien, hvilke han fandt sovende, og det adskillige Gange, … (Almindelig Kirke-Historie, 1738)

2. Da han fandt ham læsende udi en mystisk og qvintessentieret aandelig Bog, … (Epistler, Tomus II, 1748)

   Det finnes ett eksempel med V-endes i en AcP-konstruksjon hos Holberg:

3. En Muus besøgte en anden, da han fandt ham siddendes at philosophere dybt nedgraven udi en Hollandsk Ost, og sagde: (Peder Paars, Tredje Bog, 1720)

Holberg uttalte seg mot formen på -s (Skautrup 1953, 36), og det finnes i det hele tatt svært få eksempler med V-endes i verkene hans.

7.5 Sammenfatning

I konstruksjoner med verbet see bruker Holberg V-ende stort sett med stillingsverbene sidde, staae, ligge og hænge, sjeldnere med andre verb. Med verbet finde brukes nesten utelukkende V-ende, og svært sjelden infinitiv. V-ende brukes svært sjelden sammen med verbet høre hos Holberg.

Det er viktige semantiske og syntaktiske forskjeller mellom AcP og AcI, og hos Holberg handler disse forskjellene i grove trekk om det samme som i moderne skandinaviske språk: V-ende må alltid uttrykke durativ aksjonsart, i motsetning til infinitiv som også kan uttrykke andre aksjonsarter. V-ende-formen vil ofte kunne omformes som en adjektivisk eller en adverbial leddsetning, mens infinitiv ofte kan omformes som en substantivisk leddsetning (jf. Lima 2024b, 2025).

I noen tilfeller vil det kunne være mulig å erstatte V-ende i en AcP-konstruksjon med infinitiv, men ikke alltid. Dette kan være avhengig av verbet i oversetningen. Et verb som afmale er ganske frekvent hos Holberg, men det står aldri foran en substantivisk leddsetning (*Han afmalede at …), og opptrer ikke i AcI-konstruksjoner. Verbene see og høre opptrer derimot ofte med substantiviske leddsetninger (Jeg saae, at hun kom ud fra Apotheket). De verbene som normalt ikke står sammen med at-setninger, vil normalt heller ikke konstrueres med AcI. Konstruksjoner med treffe (træffe) i oversetningen er et godt eksempel på dette. Det finnes ingen eksempler på AcI med treffe i Holbergs forfatterskap, men konstruksjoner med V-ende er mulige, som vi har sett i (81) og (82). Selv om disse konstruksjonene riktignok er sjeldne, er de like fullt mulige, og dette viser en viktig forskjell mellom bruken av infinitiv og V-ende som også gjelder moderne norsk.