Varsleren Vinje

1 Metode

Denne studien har et tverrfaglig tilsnitt i den forstand at ett av siktemålene er å undersøke Vinjes tekster, de ytringer de utgjør og handlinger de er forbundet med (kritikken, oppsigelsen og reaksjonen på oppsigelsen), i rettshistorisk og administrativ sammenheng. Gjennom nærlesning av de to tekstene fra «Vaar Politik» i Dølen retter jeg søkelyset mot virkemidlene som benyttes i fremstillingen av myndighetskritikken og i beskrivelsen av det nasjonale. Også kunstig intelligens og komputasjonelle metoder har jeg benyttet for å tilgjengeliggjøre tekstene for analyser og for å systematisk undersøke artikuleringene av det nasjonale.

Påstanden om at Vinjes ytringer kan betegnes som tidlige varslinger, baserer jeg på en analyse av begivenheter som samlet sett danner forbindelser mellom ytringene hans og varslingsbegrepet i vår tid. Jeg har identifisert omtaler av Vinjes ytringer i rettsvitenskapelig og administrativ diskurs, som også det senere varslingsbegrepet vokser fram av. Disse omtalene kobler ytringene hans til det fenomenet som senere rammes inn av varslingsbegrepet, nemlig å ytre seg om kritikkverdige forhold ved egen arbeidsplass.

Det er imidlertid ikke uproblematisk å anvende et begrep på Vinjes ytringer som kom til mer enn hundre år senere. Verken fenomenet forut for begrepsliggjøringen eller begrepets innhold i tiden fra det ble dannet, har vært statisk. Analysen min påviser følgelig ikke homogenitet mellom Vinjes handlinger og dagens varslingsbegrep. Jeg er snarere inspirert av Michel Foucault (1971) der han setter genealogien opp mot en historisk metode som søker å etablere opprinnelse og kontinuitet. Genealogien bestreber seg snarere på å analysere historiske fenomener som skiftende resultater av begivenheter og konflikter (Eliassen 2016, 45–46). Vinjes kritiske ytringer er del av en politisk og kulturell virkelighet med distinkte verdier for sin tid som må inngå i analysen. Samtidig består handlingene av tilstrekkelig mange elementer i det senere varslingsbegrepets noe skiftende innhold, til at det gir mening å behandle Vinjes handlinger som tidlige varslinger. De er blant begivenhetene som det historiske fenomenet vi i dag kaller varsling, er det skiftende resultatet av.

Både avisa Dølen og en bokutgave av tekstene i «Vaar Politikk» er digitalisert av Nasjonalbiblioteket. Det er tekstene fra de digitaliserte utgavene av avisen Dølen jeg har brukt her. Av hensyn til både nærlesningen og de komputasjonelle metodene jeg kommer tilbake til, ville jeg ha tekstene i korrekte og søkbare versjoner, isolert fra øvrig tekst i dokumentene de var del av. For hver av de to tekstene har jeg derfor lastet ned bildet av den eller de sidene i avisene som den aktuelle teksten er plassert på. Ettersom det dreier seg om dokumenter som er publiserte for såpass lang tid siden, ligger de ute i det fri. Det er betydelig forekomster av OCR-feil i de digitaliserte tekstene. Jeg har brukt generativ kunstig intelligens, nærmere bestemt ChatGPT 4 fra Open AI som assistanse for korreksjon av OCR-feilene. Ved hjelp av følgende prompt ^[1] eller ledetekst har den aktuelle teksten blitt transkribert fra det aktuelle bildet og OCR-feil har blitt rettet: «Vedlagt er et bilde av en avisside fra 1868. Kan du gi meg all teksten på dette bildet fra tittelen ‘Vaar Politik’ og korrigere OCR-feil? Gjør ingen andre endringer.» ChatGPT har i det store og hele prestert godt. Det vil si at teksten i output er i stor grad korrigert for OCR-feil. Det var svært tidsbesparende sammenlignet med å skulle omforme tekstene fra versjonene med de svært mange OCR-feilene til OCR-korrekte versjoner manuelt. ChatGPT tok derimot kun for seg biter av tekstene. Jeg måtte så fortsette med en ny prompt der jeg ba den fortsette på samme måte. Det er imidlertid viktig å overvåke prosessen. Enkelte ganger, der trykket på den skannede siden var svært dårlig eller at OCR-en av andre grunner var <kryptisk>, anga ChatGPT like rett fram et ord, men som virket usannsynlig gitt konteksten. Da måtte jeg granske den skannede siden grundigere. En annen svakhet ved ChatGPT til dette formålet er at den har en viss tendens til å gjøre endringer utover ren OCR-korrigering. Eksempelvis ble språket noe modernisert i enkelte tilfeller og målformen justert eller til og med endret i enkelte avsnitt. Her kommer man et stykke på vei ved å videreutvikle promptene og slik være enda mer spesifikk på hva som skal utrettes og ikke. Men helt fri for slike tendenser viser erfaringene mine at det ikke blir med ChatGPT 4 per i dag. At tekstene er skrevet på et eksperimentelt landsmål har antakelig også bidratt til disse utfordringene. Til tross for svakhetene er min erfaring at kunstig intelligens er et nyttig verktøy for transkribering av digitalisert tekst med OCR-feil, i samarbeid med forskeren som kontrollerer og korrigerer.

Gjennom nærlesning undersøker jeg så hvordan en politisk fortelling konstrueres i de to tekstene. Dette gjør jeg ved å se på litterære og retoriske aspekter i dem. Jeg tilnærmer meg dem som ytringer bestående av en politisk fortelling og behandler stilistiske trekk, intertekstuelle referanser og affektive mønstre. Jeg viser kort at både Henri Bergsons teori om latteren fra boka Le rire (1940 [1900]) og inkongruensteorien om humor bidrar til å åpne de mange innslagene av humor i Vinjes tekster og få fram absurde trekk i den politiske fortellingen de danner. For Bergson har det komiske sitt utspring i en brist i vår tilpasning til omgivelsene. Det innebærer en slags mekanisk fremferd som er et brudd med den smidigheten vi forventer å se rundt oss. Det kan innebære å ikke la seg låse i rigide rutiner, slik at ens svar eller gest i en situasjon er malplassert. Når en situasjon krever at mennesket fører seg smidig, men vi reagerer med stivhet, da dukker latteren opp, ifølge Bergson. Inkongruensteorien om humor – som blant annet bygger på perspektiver hos Aristoteles og Kant – postulerer at humor oppstår i diskrepansen «mellom forventninger og faktiske hendelser, mellom ideal og virkelighet» (Sjaaseth og Gaare 2012, 16).

En systematisk analyse av ord og kategorier knyttet til det nasjonale har tjent som et hjelpemiddel til nærlesningen. Denne systematiske analysen er fundert i digital humaniora-tilnærminger til tekstanalyse eller tekstutvinning (text mining). Først har jeg identifisert relevante ord og uttrykk (i alt tjue) brukt i tekstene for å artikulere det nasjonale. Her har jeg dels benyttet nærlesning, ordsøk og dels <sparret med> ChatGPT. Deretter har jeg brukt pandas-biblioteket i Python til å hente ut konkordanser, der hver forekomst av de utvalgte ordene er identifisert og oppført i et vindu av kontekst. Det siste vil her si at de ti ordene rett forut for nøkkelordet og rett bak det, er tatt med. Videre har jeg gjennomført spørringer med ChatGPT når det gjelder mønstre i fremstillingen av det nasjonale, som artikkelen reflekterer over spesielt i delen «Frels os fraa vaar patriotiske Uro».^[2]

2 «Frimodige Yttringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte»

Det faktum at Vinje var juristutdannet, arbeidet intet annet sted enn i Justisdepartementet da han skrev de to tekstene, ble oppsagt derfra som resultat av ytringene sine og at han viser til sin grunnlovfestede rett til «frimodige Yttringer» – gjør det betimelig å skjelne til rettshistorien for å kontekstualisere dem. For å vise at disse handlingene kan betraktes som varslinger, skal jeg i denne delen kort behandle varslingsbegrepets fremvekst i Norge, noen historiske begivenheter som omhandler fenomenet å ytre seg kritisk om forhold knyttet til virksomheten en er ansatt i, samt enkelte trekk ved det ytringsrommet Vinje opererte i.

Varsling som begrep etableres først i overgangen fra 1960– til 1970–tallet i engelskspråklig sammenheng, nord-amerikansk især, med benevnelsen whistleblowing (Olesen 2022). En tidlig definisjon står den amerikanske advokaten og aktivisten Ralph Nader for: «An act of a man or a woman who, believing that the public interest overrides the interest of the organization he serves, blows the whistle that the organization is involved in corrupt, illegal, fraudulent or harmful activity» (Nader 1972, 1). Denne definisjonen vektlegger allmennhetens interesser og det å velge å være lojal overfor disse på bekostning av ens virksomhets interesser. Vi skal se at Vinje uttrykte bekymring for ringvirkningene av en praksis – som han så oppsigelsen som utslag av – både for andre ansatte og for tankefriheten. Også det tidlige varslingsbegrepet vektla allmennhetens interesser og betegnet ytringer om kritikkverdige forhold med konsekvenser for andre eller flere enn varsleren selv. Den ansatte har i kraft av sin innsiderposisjon som ansatt, innsyn i at sin virksomhet er involvert i ulovlige eller uetiske forhold som det er i allmennhetens interesse å bli gjort kjent med. Det vil da gjerne dreie seg om varsling til offentligheten, ofte via pressen. Varsling til offentligheten er også fremtredende i den tidlige diskursen om og begrepsetableringen av varsling i Norge på 1990– og tidlig 2000–tall (selv om det der også diskuteres varsling til tilsynsorganer og varsling internt i virksomhetene) (Leclaire-Karlsen og Alm 2025, 86; 90; 93–98; 183). I den sammenheng er Ytringsfrihetskommisjonens rapport (NOU 1999, 27) svært sentral. Den etablerte <varsling> som term og begrep og knyttet fenomenet nært til spørsmålet om ytringsfrihet.

Juridiske varslingsarbeider i Norge tidlig på 2000-tall diskuterte hvorvidt en spesifikk varslingslovgivning var nødvendig og hvordan denne eventuelt burde se ut (Eggen 2004; Aagaard 2005; Karlsen et al. 2024).^[3] Et av spørsmålene som ble diskutert forut for ikrafttredelsen av varslingsreglene i arbeidsmiljøloven, var om ansatte allerede – gjennom grunnlovens ytringsfrihetsparagraf – hadde de rettighetene det var snakk om å lovfeste (Leclaire-Karlsen og Alm 2025, 85–86). Flere mente det, men støttet likevel opp om en spesifikk lovformulering angående varsling. Det var da først og fremst med formål om å tydeliggjøre de rettighetene ansatte allerede strengt tatt hadde, for det tydet på at ansatte oppfattet at lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver, strakk seg lengre enn hva som var tilfelle (Eggen 2004). En slik nær forbindelse mellom den lovregulerte retten til ytringsfrihet og varsling er ikke en historisk konstans, men for fremveksten av varslingsbegrepet i Norge, var altså en slik nær forbindelse gjeldende.

Ovennevnte diskusjon og vurdering av jurister forut for varslingsparagrafenes inntreden i arbeidsmiljøloven danner relevant bakgrunn for å bevege seg bakover i tid og mot analyser av vilkårene for å uttale seg kritisk om egen virksomhet tilbake til 1800-tallet. Grunnlovens paragraf 100 var uforandret fra 1814 til 2004, og lød som følger:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, med mindre han forsætligen og aabenbare har enten selv viist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Yttringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte. (hentet fra Tuseth og Borvik 2021, 1055)

Formuleringen gir indirekte også ansatte rett til å ytre seg om «Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand» ettersom slike «Frimodige Yttringer» ikke skulle være forbudt for noen, men «Enhver tilladte». Den samme ytringsfrihetsparagrafen som Vinje viste til, lå altså til grunn for begrepsetableringen og diskusjon om lovregulering av varsling fra sent 1990-tall. Dette betyr selvsagt ikke at paragrafen var konstant i sin håndhevelse og fortolkning, eller at andre faktorer som bidrar til ytringsfrihetens rammer, var de samme gjennom perioden. I trykkefrihetsbegrepet lå fravær av forhåndssensur, samt at det måtte være vide grenser for hva slags ytringer som kunne trykkes uten sanksjoner. For det sistnevnte ble ytringsfrihetsbegrepet tatt i bruk fra midten av århundret (Tuseth og Borvik 2021, 1065).

Ett av temaene trykkefriheten berørte, var hvor langt opposisjonspressen kunne gå i sin kritikk av styresmaktene. Karl Johan mislikte hva skribentene tillot seg å sette på trykk og ivret i sin regjeringstid (1814–1844) for å innsnevre pressens frihet, men lyktes kun i moderat og skiftende grad (Nymark 2020). Det skyldtes ifølge Kristian Nymark trykkefrihetens brede oppslutning – selv om også regjeringen gikk inn for noe sensur. I tillegg peker Nymark på at pressens spillerom var sosialt regulert. Vilkårene for pressens frihet – både i juridisk og sosial forstand – styrket seg imidlertid fra midten av århundret (Nymark 2020, s. III; 286). Vinje kan betraktes som en aktør i et opposisjonsblad som utfordrer grensene for ytringsfriheten, med blant annet de ytringene som kostet ham stillingen i departementet. Dette er ikke uforenlig med å anse ytringene denne artikkelen tar for seg, som tidlige varslinger. Offentlig kritikk via pressen har som nevnt vært framtredende i varslingens historie.

Eckhoff har bidratt med perspektiver til det vi kan kalle en tidlig varslingens historie. I sin artikkel «Tjenestemenns lojalitetsplikt og ytringsfrihet» fra 1975 undersøker han, som tittelen beskriver, en tematikk som befinner seg i kjernen av varslingsbegrepet slik det vokste fram i Norge, nemlig forholdet mellom ansattes ytringsfrihet og lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Eckhoff trekker fram Vinje i sin historiske gjennomgang av sentrale momenter for forholdet mellom ansattes lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver og ytringsfriheten (1975, 103, note 9). I 1935 møttes embets- og tjenestemenn i de nordiske landene til møte i Det nordiske administrative forbund (stiftet i 1918) og diskuterte dette spørsmålet. Tyngdepunktet i diskusjonen lå på ansatte i forvaltningen og deres rett til å delta offentlig i politisk debatt om eget arbeidsområde. Det var enighet om at adgangen for «tjenestemenn» til å uttale seg om offentlige anliggender, burde være vid. En slik bruk av ytringsfriheten ble beskrevet som et demokratisk og samfunnsmessige gode. Eckhoff benytter ikke ordet «varsling», «whistleblowing» eller tilsvarende i sin artikkel, noe som er naturlig da begrepet ikke var etablert i Norge på 1970–tallet. At begrepet ikke var etablert, viser seg også i det faktum at Eckhoff diskuterer et noe videre objekt enn det varslingsbegrepet kommer til å avgrense. Hans objekt omfatter både kritiske ytringer om ens virksomhet, som en har kjennskap til gjennom ens ansettelsesforhold, og politiske meningsytringer om feltet en arbeider på mer generelt. Eckhoff viser i sin historiske gjennomgang at emnet ansattes ytringsfrihet og lojalitetsplikt – som senere ytterligere avgrenses i varslingsbegrepet – på relativt tidlig 1900-tall ble diskutert som et spørsmål om grensene for tjenestemenns rett til å delta i offentlig debatt. Dette danner en forbindelse til Vinjes ytringer i Dølen i 1868. Eckhoff viser at Vinje ble trukket fram under dette møtet i Det nordiske administrative forbund. Da den norske representanten, Alf Frydenberg, fikk ordet, opplyste han nettopp sine nordiske kolleger om Vinjes sak. At Vinje hadde trukket fram grunnlovens paragraf 100 som en regel som burde ha beskyttet ham mot en slik oppsigelse, ble der sett på som betimelig (Eckhoff 1975, 103, note 9). Denne begivenheten har altså bidratt til at Vinje har fått en plass – av Eckhoff – i den skrevne historien om det fenomenet som senere varslingsbegrepet skulle komme til å avgrense.

Om vi så går enda lengre tilbake i tid og nærmer oss det litterære feltet, danner følgende ord fra Georg Brandes i Emigrantlitteraturen fra 1872 en bakgrunn for å artikulere et begrep om varsling på Vinjes tid som departementsansatt:

Det, at en Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat […]. At en Literatur Intet sætter under Debat er det samme, som at den er ifærd med at tabe al Betydning. Det Folk, som frembringer den, kan da længe nok tro, et al. Verdens Frelse vil komme fra det, det vil se sig skuffet i sin Forventning; det bliver ikke mere et saadant Folk, som styrer Udvikling og Fremskrift, end Fluen gjorde det, da den mente at drive Vognen frem, fordi den nu og da gav dens fire Heste et ubetydeligt Stik. I et saadant Samfund kan mange Dyder være bevarede […] men disse Dyder kan ikke holde Literaturen oppe, naar det intellektuelle Mod er sunket og forsvundet. Al stagneret Reaktion er tyrannisk, og naar et Samfund efterhaanden har udviklet sig saaledes, at det under Frihedens Maske bærer Tyranniets Træk, naar der til den offenlige Ytring af enhver hensynsløst frisindet Anskuelse eller Fremstilling er knyttet en Adgangsformening fra Selskapet, fra den agtede del av Pressen, fra en stor del at Statens Embeder, saa vil der naturligvis utkræves langt ualminderligere Betingelser end ellers til at danne den Art Evner og den Art Karakterer, paa hvilke i et Samfund Fremskridtet beror. (Brandes 1971[1872], 13–14)

Selv om Brandes’ ærend her er å beskrive vilkårene som etter hans mening gjorde et samfunn på første halvdel av 1800–tallet ute av stand til å skape en litteratur som «lever», er disse refleksjonene og ordvalgene fra en svært toneangivende skikkelse i Skandinavia, treffende for det mer eller mindre samtidige ytringsrommet Vinje opererte i og uttalte seg om. Vinje setter problemer under debatt i Dølen – riktignok i sin sakprosa – og det er ikke kontroversielt å hevde at han viste intellektuelt mot. Og nettopp det problemet han mener å identifisere og setter under debatt – eller snarere advarer om – er ikke «bare» at Norges interesser ikke fremmes overfor de svenske myndighetene, men tendenser vi skal se han beskriver omtrent som tyranniske trekk under frihetens maske. Og hans frisinnede fremstilling undergikk en adgangsformening fra et statens embete og pressen, og ledet altså til at han ble oppsagt som offentlig ansatt.

Det er disse to elementene – kritikken av det han påstår er tyranniske trekk, for å si det med Brandes – og adgangsformeningen – oppsigelsen – som jeg hevder kvalifiserer som tidlige varslinger. Det er Vinjes kritiske ytringer om at myndighetene sviktet norske interesser og det er kritikken av en mulig grunnlovsstridig praksis – oppsigelsen – fra Justisdepartementets side.

Når det gjelder det første, var det riktignok ikke departementet Vinje jobbet i, som sto for unionspolitikken han kritiserte. Ytringene var ikke en offentliggjøring av kritikkverdige forhold som Vinje, i kraft av sin stilling, direkte hadde innsyn i. Det var heller ikke slik at disse forholdene var holdt skjult for allmennheten før Vinje artikulerte dem slik han gjorde i Dølen. Slik sett gir det snarere mening å betrakte ytringene hans som politiske meningsytringer, enn ytringer om kritikkverdige forhold i organisasjonen han jobbet i.

Noen elementer danner imidlertid grunn for å knytte disse ytringene til fenomenet varsling. Vinje kommer med politiske ytringer, men artikulerer i en og samme bevegelse kritikk – som var lite kjent – av de politiske styringsmaktene – som han selv jobbet for – for å svikte interessene de skulle fremme. Som Vinje selv nevner, hadde riktignok advokaten og forfatteren Bernhard Dunker ytret seg kritisk om dem, men noen særlig oppmerksomhet var de likevel ikke blitt til del. Slik sett påberoper Vinje seg å fremme alvorlig kritikk av ministeriet som han mener bør få et sterkere offentlighetens lys på seg, og det er sannsynlig at hans juridiske kompetanse og kjennskap til politiske prosesser gjennom ansettelsesforholdet, bidro til at han kunne danne seg oppfatningene til grunn for ytringene. Dessuten er det ikke en betingelse for å anse ytringene som varsling, at Vinje hadde «rett» eller at det er umulig å være uenig i påstandene, men at det kan sannsynliggjøres at han selv hadde grunn til å tro det var hold i dem.

Videre er Vinjes påfølgende ytringer til offentligheten – om en mulig lovstridig oppsigelsespraksis i departementet – en handling det gir mening å betrakte som en varsling, også ut fra dagens begrep. Riktignok er det ikke umulig at Vinje også så fordeler med å bli oppsagt. Selv om arbeidet i departementet de tre årene ga ham en sårt trengt inntekt, betydde avskjedigelsen – som Jens Johan Hyvik skriver – at han «var frigjort fra alle bindinger», og han ble også ytterligere opposisjonell i mange av sine ytringer på tampen av livet (2021, 128). Tidligere valgte dessuten Vinje selv å si opp som medarbeider i avisen Drammens Tidende, selv om også dette arbeidet hadde gitt ham en kjærkommen inntekt. Da var det hans motstand mot å skrive på dansk som ble viktigere enn økonomisk trygghet (Bull 1960, 142–143). Jeg kommer imidlertid ikke til å gå særlig inn på biografiske elementer. Tidligere har Jon Haarberg påpekt at Vinje-litteraturen har vært vel mye preget av en biografisk, psykologiserende lesemåte (1985, 17–18). Ved varsling ligger dessuten vekten i større grad på om det er hold i ytringene – eller om den som ytrer seg med rimelighet kunne tro det var det – enn på hva som måtte være eventuell bakenforliggende motivasjon. Utover om det var hold i det rent faktiske – at Vinje ble oppsagt som resultat av ytringene sine – er det sentrale i denne sammenheng antydningen hans om at oppsigelsen var grunnlovsstridig og bekymringen han uttrykte for de mulige følgende av en slik praksis for andre, samt for ytringsrommet mer generelt.

Når jeg så hevder at det kaster nytt lys over både varslingens genealogi og Vinjes tekster om vi betrakter også Vinjes påstander om ministeriets svik som varslinger, har det med flere momenter å gjøre – som den litterære og retoriske analysen skal vise – enn den rettshistoriske og administrative konteksten jeg så langt har sett på. Ett av disse er humor, som det er mange innslag av i Vinjes to tekster. Det kan lyde underlig, siden varsling som regel har mye alvor i seg, men humor, ironi og satire har tradisjonelt blitt brukt som middel for å kritisere makthavere. På tidlig 1800–tall ble ironi brukt for å få fram kritikk av autoriteter på en fordekt måte som gjorde en mindre utsatt for sensur (Johansen 2019, 88; Idsø Viken 2011, 355–356). Vinjes kritikk var derimot ikke til å misforstå eller bortforklare, og ved varsling er ytringene sjelden av en slik natur at en kan «dekke seg bak» å ikke ha ment å kritisere. Det betyr imidlertid ikke at ytringene nødvendigvis er fri fra humor og sarkasme, ei heller at varsling ikke kan ha komiske elementer ved seg. Dette ser vi blant annet i En folkefiende, som Ibsen omtalte som et «lystspil» i arbeidsmanuset, før han endret den endelige sjangerbetegnelsen til «skuespil» (Aarseth 2008, 602). Kort sagt, både de konforme kreftene som motarbeider Tomas Stockmann, og Stockmanns iltre oppgjør med «den kompakte majoritet», kan sees på i et komisk eller muntert skjær, uansett hvor alvorlig det er at badevannet er forurenset og at Stockmann blir forfulgt for sin innsats for å få bukt med denne trusselen mot folkehelsen. I boka Varsling i Norge – En historisk studie hevder Kristian Alm og undertegnede, basert på et større materiale av varslingssaker og tilstøtende diskurs: «Kunne varsling vokst frem uten et humoristisk element i en kultur med sans for underholdende elementer og show, der både varsleren og den kritiserte tidvis ble hengt ut til latter? Neppe» (Leclaire-Karlsen og Alm 2025, 259).

3 «Der maa vera Hovud med i slike Hovudsaker»

Vinje fører kritikk mot ministeriet og unionskomiteen for slett forhandlingskunst i kjølvannet av Statsholderstriden 1860. Den endte med at det norske ministeriet ble byttet, fra et uten «Mod og Maanshjarta til at staa og falla som ein Mann […] under denne fyste Storm» til et «veikt» (Vinje 1868a). Det nye skulle drive fram en omgjøring av riksakten, noe Vinje hevder at i praksis innebar å danse etter svenskenes pipe grunnet slett forarbeid. Slik var mulighetene for å fremme norske interesser for unionskomiteen i neste omgang, svært begrensede ifølge Vinje. Ettersom dette dermed var en sak der «gode Raad var dyre», som man nærmest hadde vært dømt til å komme dårlig ut av, burde man i det minste ha satt sine aller beste menn på saken, i håp om at deres kløkt tross alt kunne frembrakt et forslag av en viss verdi, lyder det videre (Vinje 1868a). Metaforen «storm» i kombinasjon med kampmotivet – det å «staa og falla som ein Mann» – skaper et bilde av at det nær sagt står om liv eller død. Under denne viktige prøvelsen glimret representantene våre med fraværet av den viktigste dyd – motet – og gikk tapende ut av slaget, ifølge Vinje.

Vinje kritiserer også en manglende åpenhet overfor folket om hvor begrensede mulighetene var for unionskomiteen for å vinne fram med noe som ivaretok norsk selvstendighet og frihet. Han uttrykker stor avstand mellom ministeriets retorikk og den faktiske situasjonen: «[ministeriet] som vist er likso norsk som nokon Mann» og «ja, no skulde daa det løysa si Oppgaava». Denne fremhevingen av det han gir uttrykk for at er ministeriets egen diskurs om prosessen, fremstår i grell, påpyntet kontrast til den virkeligheten Vinje hevder at var gjeldende og som de ansvarlige visste godt om: «naar folk stend mot folk og det er Spursmaal om at vera fri eller ufri. Ein slik mann maatte vita, at det Sidste vilde bli verre enn det Fyrste, naar det endelege Upgjør kom; og for dette vilde han vera ansvarsfri» (Vinje 1868a). Det manes fram en følelse av å være ført bak lyset i noe som angår selve det nasjonales livsgrunnlag: Det har blitt tiet om at den kampen som tilsynelatende kjempes for vår frihet og selvstendighet, nær sagt ikke kan vinnes.

Ut fra Vinjes resonnement var det derfor ingen takknemlig oppgave å være blant unionskomiteens medlemmer, noe som ligger til grunn for et sentralt poeng i kritikken hans: «Dette maatte det nye Ministerium likeins vita, og derfor var det vel, at det ikke snudde seg til Landets dyktigaste Menn for ei slik Unionscommitee» (Vinje 1868a). Ministeriet måtte ha innsett at de ikke kunne overbevise fremragende embetsmenn til å stille i unionskomiteen, ifølge Vinje.

Men istaden for dette nøgde Ministeriet seg med at velja ut 2 Amtmenn og 2 Domarar, som vist ero hæderlege og gode nok til sit Bruk, men som i Ingenting hava utmerkt seg so, at der fornuftigvis kunde vera Tale om at bruka deim i slikt eit Utval […]. Og so vardt Profesor Aschehoug teken med […]. Og om honom gjelder det sama som er sagt om desse 2 Amtmenn og 2 Domarar. (Vinje 1868a)

Kritikken av utvelgelsen av middelmådige representanter til unionskomiteen fremstilles ved hjelp av ordspill, humoristiske innslag og språklige bilder. «Der maa vera Hovud med i slike Hovudsaker», hevder han (Vinje 1868a). Repetisjonen av «hovud», brukt slik i ulike betydninger, utover å uttrykke at den ypperste intelligens er fraværende i en så viktig sak, indikerer at hele utvelgelsesprosessen har et komisk tilsnitt, slik Vinje fremstiller den. Her kan Henri Bergsons Le rire hjelpe med å forstå hvordan. Med repetisjonen av «Hovud» er det som om Vinje imiterer en slags rigid fremferd fra ministeriets side, som blir «hodeløs», mekanisk og står til stryk med tanke på den helt spesielle situasjonen man sto overfor, som krevde unik omhu. Dermed oppstår kontrasten som vekker latteren.

Han danner en parallell til «dei gamle» når de «valde ut ein eller fleire Kjempor til at strida for den heile hær […] so toko dei gjerne dei sterkaste som fannst» (Vinje 1868a). Dette motivet tjener til å kritisere «Partispursmaal» for å komme i veien for å velge de beste. Han påpeker: «Og om Hærføraren ikke likad ein eller annan Storgut, so tok han honom nok, når det slikt galt paa, sosannt han vilde liva og ikke forraada Land og Rike». Det samme prinsippet for utvelgelse mener han altså at ministeriet burde lagt til grunn (Vinje 1868a). Også denne passasjen inviterer til å trekke på smilebåndet. Det skjer ved hjelp av et motiv som spiller på naivitet. Formuleringen om hvorvidt «Hærføraren» «likad» eller «ikke likad» denne «Storegut», indikerer dette. I tillegg refererer han til sin egen episke diktsyklus Storegut fra 1865–66. Det kan til forveksling høres ut som en barnelek; selv det enkleste kampprinsipp går over hodet på myndighetene. Passasjen vekker motstridene følelser: Det naive, barnlige som gir et komisk skjær, men som samtidig står i kontrast til det alvorstunge. For Vinje handler det hele om å beskytte eller forråde land og rike.

4 Oppsigelsen

I Dølen 9. mars 1868 begynner Vinje «Vaar Politik»-spalten med en karakteristikk av norsk politikk: «Vaar Politik verdt mindre. Sjå her skal du høyra om nokot, som er so smaatt, at eg lyt setja det med store Bokstaver» (Vinje 1868b). Antitesen, der det lille settes opp mot det store, tjener til å insistere på at den politiske tilstanden er så alarmerende at det må slås stort opp. Den metaforiske bruken av «mindre» og «smaatt» viser åpenbart til en politisk situasjon eller styring, en «vaar politik» som for Vinje er så slett at det må ropes høyt om det. Motsetningen teksten etablerer her, fungerer også som en antitese i filosofisk forstand. Opp mot retorikken fra regjeringens og ministeriets hold utgjør Vinjes kritikk i sin helhet en motfortelling om hvordan politikken skjøtter sin gjerning og ivaretar folkets frihet.

Denne innledningen leder opp til gjenfortellingen av oppsigelsessamtalen med statsråden, som et eksempel eller bevisføring for det smålige ved den politiske maktutøvelsen. Her gjengir han statsråd Meldahls kritikk: «Jeg har nu faaet fat paa Dølen, og De har i Deres Stykke med Overskriften ‘vaar Politik’ sagt saameget ondt om Regjeringen som det vel er muligt at sige. De vil vel skjønne, at dette ikke er foreneligt med Deres Stilling i Departementet?» (Vinje 1868b). Vinjes svar til statsråden er følgende:

Nei, det skjønner jeg paa ingen Maade. Jeg har ingen Indiscresjon begaat eller gjort det mindste, som kunde stride mod god Orden og Disciplin i min Tjeneste. Hvad jeg har gjort, mener jeg er hvad enhver god norsk Borger bør gjøre og hvad Grundloven tillader ham. Jeg har nemlig alene tilladt mig «frimodige Ytringer over Stats-Styrelsen» og disse ere holdte i en so rolig og værdig Tone, at jeg hadde ventet meg en hel anden Tiltale. (Vinje 1868b)

Henvisningen Vinje her kommer med til grunnloven, er ett av hovedpunktene i dette hendelsesforløpet når det gjelder å forstå dette som en tidlig varsling. Når han i denne teksten kritiserer grunnlaget for avskjedigelsen og antyder at det kan være i strid med grunnloven, er det ikke kun hans egen situasjon han berører, men virksomhetens praksis og hva den kan få å si for andre departementsansatte: «Det er meir Aalvor en du skulde tru i alt dette. Det er Aalvor for meg, aldrande Karen […]. Men [v]erre er det for yngre Folk, som ikkje slikt kunna leika med Livet sit, men hva Slekt og Kjæraste eller kanske Kone og Barn attaat» (Vinje 1868b). Vinje anklager altså departementet for en grunnlovsstridig oppsigelsespraksis, som han hevder kan få alvorlige følger for de ansatte. Dessuten gir han uttrykk for en frykt for de mer indirekte følgene for nasjonen og den frie tanke av slik maktbruk.

5 «Lista og løyna in paa Nationen ei heil ny Riksact»

Vinje undrer seg over at de som sto bak avgjørelsen om å gi ham sparken, faktisk kunne tro at de kunne holde skjult de reelle vilkårene rundt arbeidet med den nye riksakten:

at dei ikke skulde forstaa, at det som dei fara med, ikke kunde verda løynt men maatte koma ut, det er uforstaaeligt. For om Morgen- og Aftenbladet tagde stille eller rosad den heile politiske «Situation», so maatte dei daa aldri kunna billa seg in, at dei liksom kunde lista og løyna in paa Nationen ei heil ny Riksact. (Vinje 1868b)

Også pressen får sitt pass påskrevet for sin lydighet overfor myndighetene. Vinjes tekst antyder imidlertid en forklaring på hvorfor ministeriet og regjeringen for øvrig, ikke viste mer klarsyn, slik han så det, i disse forholdene. Han beskriver politikerne som i realiteten redusert til å agere som rene budbringere, snarere enn å bruke sine hoder inn i det politiske arbeidet:

Var det ikkje for å hanga i Armodsdom ved sine stakkars Postar og slita seg igjenom ei Galgenskrift, so maatte dei gode Herrar sjølv skyna dette. Men deires sterke Postsans formyrker deires andre Sanser. Det er sanne Postmenn, og derfor viste dei vel heller ingenting verre at gjera meg en at taka fraa meg Posten min. (Vinje 1868b)

Her får teksten en humoristisk effekt gjennom gjentakelse og spill med ordet post i ulike former, sammensetninger og betydninger, samt den sarkasmen som ligger i beskrivelsen av politikerne som «postmenn» med «sterk postsans». Dessuten går det fram at det å frata ham «Posten», var en reaksjon han anså at kom fra uvett. Foruten å være vidd i form av å sparke nedenfra og opp, en slags «dannet frekkhet» – slik Aristoteles beskrev evnen til å ordlegge seg vittig (2006, 248) – er inkongruensteorien treffende for hva teksten utretter her. Kants tenkning om latteren i Kritikk av dømmekraften (1995 [1790]), som har bidratt til utviklingen av inkongruensteorien, uttaler: «I alt som skal fremkalle en livlig og rystende latter, må det være noe absurd (som altså ikke kan gi forstanden velbehag). Latteren er en affekt oppstått ved en plutselig forvandling av en anspent forventing til intet» (1995, 215). Spesielt vendingen om de «sanne Postmenn» som tar fra ham «Posten», har den effekten. Dessuten stiller teksten opp uforstanden hos «dei gode Herrar», som en virkelighetens grell kontrast til idealet, og dessuten at det er absurd og forstandstridig at det kan ha seg slik.

Denne uforstanden ifølge Vinje, der evnen til å skape politikk er blitt formørket av iveren etter å være budbringer for allerede fastlagte strategier – som ikke ivaretar norske interesser – attribuerer han også til formannen for regjeringen (og senere statsminister) Frederik Stang.

Men, det er Synd om Stang, at han skal vera komen in i dette Postvæsen. Han var ein for god Mann til dets. Ingen er so sterk og stor, at han kan halda ut ei falsk Stilling til sit Land og Folk. Det nyttar ingenting at hava det skandinaviske Selskap, denne nyaste historiske Skole, Morgen- og Aftenbladet paa si Side. Det er alt Agner for Vinden, naar det blæs up til ein Storm, som det no er paa god Veg til at gjera. (Vinje 1868b)

Her ser vi at latteren straks avløses av alvor. Vinje benytter flere naturelementer for å få fram nettopp et stort alvor ved det å «lista og løyna paa Nationen ei heil ny Riksact»: Det bygger opp til en kamp om sannheten, der motkreftene i form av «Postvæsenet» og dem de har «paa si Side» er like dømt til å tape, som agn er til å spres for vinden under storm. Han later altså til å øyne håp, men setter så opp et tankeeksperiment, der han beskriver seg selv som «den mindste Gauk [som] hadde galet imot heile dette politiske Knippe» – fuglen som ofte tjener som bilde på den ustyrlige, uvørne. Han insinuerer at det ville vært enklere for en av høyere rang å få fram i lyset hvordan ministeriet forsøkte å legge død – med «svarte Lauv og visne Blomar» over – enhver kritisk diskusjon om riksaktarbeidet (Vinje 1868b). Med dette perspektivet på hans egne begrensede muligheter til å få gehør for sine ytringer tematiserer Vinje adgang til diskursen mer generelt; hvem er i posisjon til å uttale seg og bli lyttet til, og ikke dømt til å tale for døve ører.

6 «Sanning er tung at høyra»

Spørsmålet for Vinje er hvorfor vike unna sannheten hvis den uansett vil komme for en dag – og da koste politikerne langt dyrere. «Underlegt, at ikkje vårt Ministerium takker kver den, som vil og kan uplysa det og Nationen om vaar Rett og Pligt» (Vinje 1868b). Teksten gir inntrykk av at han tenker høyt og spør seg om det kan skyldes frykt for at den som «vil og kan uplysa Nationen», viser seg egentlig å være ute i et annet ærend. Men det ukloke vil uansett ikke slå rot og kunne gjøre skade, grunner han videre: «Skriver og talar Nokon uklokt, so drepe det seg sjølv». Så følger han opp med en apostrofe, ladet med intertekstualitet: «Og, segje eg deg Sanning, kvi flær du meg daa?» (Vinje 1868b). Etter å ha omtalt ministeriet i ansatsen til denne apostrofen, henvender han seg til det, men i sin form er dette retoriske spørsmålet rettet til enhver som måtte være tilbøyelig til å straffe den som taler sannheten.

Denne apostrofen og retoriske spørsmålet står i anførselstegn. Dette fungerer som et grep for å tydeliggjøre intertekstualitet for leseren. I en oversettelse av Bibelen (1870) som ble utgitt i Norge på tidspunktet, lyder Paulus brev til Galaterne 4:16 slik: «Er jeg da nu blevet Eders Fiende, fordi jeg siger Eder Sandheden?» Det er fristende også å trekke fram Kassandra fra gresk mytologi. I Agamemnon skildrer Aiskhylos Kassandras skjebne (Aiskhylos 1932, se spesielt sidene 76–77). Hun var begavet med klarsyn, skjenket av Apollo, og forutså Trojas fall, men Kassandra var også forbannet – etter senere ikke å ha lystret Apollo – med den skjebne å aldri bli trodd. Hun talte for døve ører. Sannheten var tung å høre, kunne vi legge til. Kassandra blir relevant ikke minst om vi ser på hvordan Vinjes tekst fortsetter, med nok en refleksjon over sannheten, i anførselstegn:

«Sanning er tung at høyra». Der er mangei Sanning i «Vaar Politik»; men den Sanning, som beit Ministeriet saa til Blods, at det maatte gjeva meg Pass på grått Papir, nevnde ikke Statsraaden serskildt, som du der uppe kan sjaa. Etter det eg heve høyrt underhaand, so maa det vel nærast vera den framstelte historiske Samanheng med «Trykket» fraa den svenske Riksdag paa det svenske Ministerium og fraa dette paa vaart og so fra dette paa Stortinget og det norske Folk. «Det var født under Trykk og derfor skapt til å tola Trykk,» sagde eg, og derfor maatte eg tru, at her var Trykkefriheit for meg og. Men det må berre vera eit «Høitryk» og ikke «Lavtryk», som verdt tolt, kan du sjå. (Vinje 1868b)^[4]

Vinje bemerker at flere politikere hadde uttalt at de ikke forsto Dølen, men tydeligvis måtte forstå den når de ville: «Det er liksom med den Tunghøyrde: du skal altid leggja Merke til, at han høyrer det, som han trur er nokot vondt om seg sjølv» (Vinje 1868b). De ifølge Vinje mange «Sanning i ‘Vaar Politik’», hadde ikke gått inn hos de «Tunghøyrde» - for «sanning er tung at høyra». Vinje hevder imidlertid at problemet i denne sammenheng var at «Trykket» han påførte – i kraft av den «Trykkefriheit» han trodde han hadde – da han ikke holdt tilbake kritikken mot de samme politikerne, ikke ble tålt. Kun «Høitryk» og ikke «Lavtryk» måtte det være som var tillatt. Her finnes det en gjentakelse av den språklige figuren jeg har omtalt tidligere: den humoristiske effekten han skaper ved hjelp av kombinasjonen av gjentakelse og spill med ord i ulike former, sammensetninger og betydninger, samt den sarkasmen som politikerne blir til del av det.

7 Et varsel om det totalitæres trussel

Som allerede annonsert er det mer enn Vinjes egen situasjon og andre departementsansattes stillingsvern, han setter oppsigelsen i forbindelse med. I følgende alvorstunge passasje kommer det til uttrykk hva slags skremmende terreng, nasjonen kan være på vei inn i – som praksisen til grunn for oppsigelsen blir et symptom på:

I eit so litet Samfund som vaart er det litet hugsamt at vita, at somange og so storstelte Folk taka det på denne Maaten som Ministeriet og deires handgjegne Menn i Morgen- og Aftenblad, det skandinaviske Selskap og det meste av Universitetsstokken. Det spaar lite godt å sjaa slikt. Det veit Ingen det koma kan. Ingen trur på Dauden, før ho kjem in. Du meiner Bit og fær Faavit, og finn før du veit av det, at det tømde Blekhus verdt fyldt med Blod. (Vinje 1868b)

Like lite som noen trodde på Trojas fall – eller døden – like lite tror en på at totalitære krefter skal få innpass, men de kan likevel være like om hjørnet, der «det tømde Blekhus verdt fyldt med Blod», synes Vinje å advare mot.

Teksten fungerer imidlertid ikke kun som advarsel mot totalitære, overlagte krefter i form av åpne forfølgelser og blodsutgytelser, men også mot en mer langsom undergraving av den frie tanke, satt i system på flere hold: «Her er mange Magter, som føra Krig mot den uplyste Tanken […]. Her er Treldom i Tankeriket» (Vinje 1868b). Heller ikke idealister som sikter mot å ta seg til politikken, kan få til å endre dette, for de når ikke til toppen før de er åndelig oppspiste: «Stakkars faakunnige Idealist! Ministeriet veit betre en som so. Du maa halda Tann for Tunge og Taum paa Tanke, alt til du er tregjengjen, so der ikke lenger er Sevje og Merg i deg. Daa som ein aandeleg Daudskrott (Kadavar) kanske du faar eit skarve Embætte» (Vinje 1868b). Vinje varsler om at jo nærmere politisk innflytelse en tjenesteperson kommer, jo mer konform må vedkommende være. Dette utgjør en totalitær trussel slik han fremstiller det, der den opplyste, frie tanke har sultet hen og veien til brutalitet, er kort. Ved hjelp av analogien til en kroppslig utsultingsprosess danner teksten et sterkt, tydelig og skremmende bilde av politiske krefter det ellers er vanskelig å få øye på. Slik vekkes uro og Vinje kobler denne trusselen om det totalitære, til sin kritikk av den sviktende ivaretakelsen av det nasjonale.

8 «Frels os fraa vaar patriotiske Uro»

Jeg skal gå nærmere inn på hvordan teksten aktiverer affekter knyttet til ideen om nasjonen. «At leika og driva Spott med ein Nations Livsinstinct var til alle Tider ei aalvorsam Sak. Det er at vaaga seg in i Hiet og taka Ungen ifraa Binna» (Vinje 1868b). Her foreligger en personifisering av nasjonen. Den er utstyrt med noe så fundamentalt hos levende vesener som et «Livsinstinct». Den påfølgende metaforen «taka Ungen ifraa Binna» for ministeriets måte å håndtere nasjonale interesser på, tjener til å fremstille dette som et angrep på den nasjonale identitet. Det nasjonale tilskrives slik en følelse og nerve, der det å «leika og driva Spott» med dette, blir like opprivende som å ta fra en mor sitt nyfødte avkom. Slik aktiverer teksten affekter knyttet til ideen om nasjonen. Nasjonen etableres som noe levende, skjørt, svært verdifullt og samtidig truet. Og lik en binnes rasende kamp mot den som våger å ta ungen fra henne, manes en intens situasjon fram om en ung, skjør og umistelig nasjon, i en kamp der det står om liv eller død.

Teksten antyder noe om hva som ligger i det nasjonale. Det er åpenbart noe brutalt i handlingen å ta en nyfødt unge fra sin mor. Dette brutale antyder han at er unorsk. Vinje karakteriserer ministeriet nettopp for en brutalitet idet han igjen vender tilbake til oppsigelsen og den ifølge ham overraskende strenge reaksjonen dette var: «Og so fritok eg Ministeriet ‘personligt’, idet eg trudde, at det var likso norskt i Tanken som nokon av oss, og derfor vilde greida seg ut or Garnet paa ein ’diplomatisk’ Maate». Her antyder han at det som er «norskt i Tanken» kjennetegnes ved et diplomatisk sinnelag.

I sin tilnærming til det nasjonale og aktivering av affekter på dets vegne, benytter han nok en gang naturtroper. Med henvisning til de unge «idealistene» omtalt over, skapes et bilde av en nasjonal, norsk frihet, til gavn for Norge, som har stått like stødig, og med en storslagenhet, som den norske naturen:

Og dei kunna endaa hava Ideer og syngja med Poeten.

«Fridhedens Tempel i Nordmandens Dale

stander saa kraftig i ly av hans Fjeld.

Frit tør han tænke og frit tør han tale,

Frit tør han virke til Norgies Held.» (Vinje 1868b)

Han advarer imidlertid om at dette er under press. Uro på nasjonens vegne fremkalles gjennom nok en apostrofe, riktignok her også ispedd satiriske innslag gjennom det parodiske spillet med bønnen Fader vår:

Kjære Ministerium, frels meg og alle deim, som eg er ein ringe Talsmann for, frels os fraa vaar patriotiske Uro. Kom med Grunnar som ero mindre «brutale» en at avsetja Folk […]. Du bør vita, at me er eit so uplyst Folk, at me vilia sjaa Grunnar for os, klaare og greide og djupe som Fjellvatnet vårt […] solenge det gjeng som det gjeng, so maa me tru det verste og imot vår beste Vilje sjaa os nøydde til attaat at saara Svensken, som me ellers nok skulde koma ut av det med, naar me greidt og fritt faa tala eit fornuftigt Ord med den patriotiske Mannen. Netup fordi han sjølv er so national, skal han tilslutt bli vaar, men aldri din beste Ven. (Vinje 1868b).

Også her er det en spenning mellom hva det nasjonale fremstilles som, det skjøre ved det og trusselen det er under. Patriotisk uro fremkalles, samtidig som nordmenn er et opplyst folk som vet å gjenkjenne «Grunnar […] klaare og greide og djupe som Fjellvatnet vårt», igjen en referanse til den storslåtte norske naturen. Dessuten fremhever han det nasjonale som det å stå opp for seg selv – noe svenskene på sin side besitter og dermed vil forstå. Det «unasjonale» fra de norske myndighetenes side vil snarere svenskene føle forakt for: «Svensken er ein so stor-hjartat Mann, at han må foragta ei slik Skulking unna og veik Gjeving etter» (Vinje 1868b). Men først og fremst er det selvsagt av hensyn til Norge og nordmenn at Vinje vil ha fram sin kritikk. De er et opplyst og «eit myndigt Folk» som det krever mer «at vinna den fulle Tiltru av» (Vinje 1868a).

9 Konklusjon

Vinje fremsetter skarp systemkritikk i Dølen vinteren 1868. Han advarer om et politisk system han finner både inkompetent og tyrannisk. De to tekstene denne artikkelen har analysert, etablerer en politisk mot-fortelling til myndighetenes retorikk og forhandlings- og beslutningsregime når det gjaldt ivaretakelse av nasjonale interesser. Gjennom en rekke naturtroper aktiverer tekstene affekter knyttet til en idé om at norsk frihet og selvstendighet, undergraves. Det norske fremstilles som diplomatisk, fritt og kraftfullt og det nasjonale som instinktet og motet til å stå opp for sin eksistens. Naturmotivene bidrar til å gi gjøre disse kvalitetene sanselige og den trussel de påstås utsatt for, mer alarmerende. Dessuten tjener de til å fremstille politiske prosesser som kan virke tekniske og tilforlatelige, som mer konkrete og faretruende. Ved hjelp av ordspill som skaper en humoristisk effekt og sarkastisk karakterisering av unionskomiteen og ministeriet, fremstår tekstene på et nivå som en test av hvor grensene går mellom ytringsfriheten og lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver. Dette er to nøkkelbegreper og til dels verdimotsetninger ved det historiske fenomenet varsling. Vinjes ytringer og konsekvensene av dem omtales i rettshistorisk og administrativ sammenheng der problemstillinger knyttet til fenomenet varsling, diskuteres. Mot denne bakgrunnen viser artikkelen at Vinjes kritikk av det han mente var inkompetanse og tyranniske trekk hos myndighetene – som han anså oppsigelsen som et symptom på – samt virkemidler han bruker i konstruksjonen av denne politiske fortellingen, kan anses som tidlige varslinger.